Tornedans

Jeg skal ikke legge skjul på at det siste året har vært et år fylt med mye grubling og dagdrømming. Ofte har jeg forsvunnet inn i min egen lille verden hvor tankene bare har fått flyte fritt. Hva, hvis, hvordan og hvorfor er spørsmål jeg har stilt meg selv. Og selv om pappa nå er funnet, vil ikke det gi alle svarene. Jeg må finne en måte å godta omstendighetene som de er, og gå videre i den tro at pappa nå har det bedre der han er, uansett hva som skjedde den skjebnesvangre kvelden.

Jeg får ofte høre at jeg er flink til å sette ord på følelser. Det er bare de nærmeste som vet hvor vanskelig jeg syns det er å gi uttrykk for hva jeg egentlig føler innerst inne. Det kan komme klart frem i tekst, slik som her på bloggen, men når noen spør meg hvordan jeg har det så vil jeg som oftest fortelle at jeg har det fint. Og egentlig er det jo sant. Jeg har det veldig fint. Jeg er så heldig at jeg venter mitt tredje barn om bare få uker. Jeg har en fantastisk mann ved min side som tar vare på meg og barna våre. Jeg bor på en drømmeplass hvor ungene kan vokse opp i et trygt miljø og vi mangler absolutt ingenting. Samtidig viser livet meg den «andre» siden. Hvor fort ting kan snu. At man ikke vet å sette pris på det man har før det er borte. Heldigvis har jeg måtte kjempe litt for å komme dit jeg er i dag, da barndommen ikke alltid var uproblematisk. Dette gjør at jeg lettere setter pris på ting andre gjerne tar for gitt. At ungene har det bra er prioritering nummer én. Når jeg ser barna mine smile og være glad, gir det meg umåtelig mye glede. Når andre kanskje kan si «det skulle jo bare mangle» så kan jeg tenke at «nei, slik er det faktisk ikke». Selv her i Norge, et av verdens beste land å vokse opp i, finnes det ulykkelige barn som ikke føler seg trygg eller verdsatt. At jeg kan tilby barna mine stabilitet og trygge rammer gir meg stor mestringsfølelse. Det er mye derfor jeg har valgt å utdanne meg innen pedagog yrket. Jeg vil gi alle barn den samme følelsen av å bli sett, slik som jeg ser mine egne. Ingen fortjener det mer enn barna våre. Fremtiden vår.

Dypt inne i hjertet mitt vil jeg nok føle sorgen over pappa en god stund fremover enda. Jeg vil plutselig kunne tenke på han og det han var. Pappaen med stor P, krigeren med stor K. Takk for at du viste meg at dansen på roser ikke alltid er smertefri. Det vil finnes torner som minner en på å ikke ta ting for gitt. Man plukker ut tornene og sårene leges. Huden herdes og man vil ha lært å sette pris på dansen i seg selv...



For alltid i mitt minne

En kriger har sluttet å kjempe. Et hjerte har sluttet å slå.
Omsider fikk du fred Pappa, og du trenger ikke lenger klore deg fast i livet som herjet med deg.

Du fikk utdelt dårlige kort fra begynnelsen av, med både ADHD og dysleksi, i en tid der man ble sett på som et utskudd for ikke å passe inn i samfunnets rammer. Du ble stemplet som dum og udugelig allerede som barn og du måtte finne noen som godtok deg for den du var. Dessverre viste det seg at de menneskene som tok deg til seg så et lett bytte som higet etter å passe inn noen plass. Og slik begynte reisen din gjennom et liv de færreste kan forstå. Livet som til slutt skulle vise seg å bli for tøft, selv for den sterkeste av de sterke. Selv for en pappa som i mine øyne var udødelig.

Du klarte mange ganger det umulige. Du kom deg fri. Men friheten varte ikke evig og slaveriet begynte på nytt. Jeg vet hvor tungt dette var for deg, da du aldri la skjul på hvordan du hadde det med deg selv. Livet sviktet deg, og byrden ble for stor. De sier at det er menneskelig å feile, men noen ganger er det umenneskelig vanskelig å la være. Du gav aldri opp, selv i det dypeste mørket. Du reiste deg og prøvde på nytt, igjen og igjen. Du ville leve, og du ville leve et godt liv. Dette kjempet du for med blod, svette og en uendelig mengde tårer. Håper du vet at vi barna dine aldri vil klandre deg for å ikke klare det du drømte så inderlig om. Vi vet at du gjorde ditt beste med de forutsetningene du hadde, og vi vet at du ønsket mer enn noe annet å være den pappaen som kunne gi oss alt.

Jeg minnes deg som pappaen som alltid hadde tid. Han som fikset og ordnet, lekte og lærte bort. Han som alltid kastet meg litt ekstra høyt opp i luften slik at det kilte i magen. Han som aldri mente at barn var til pynt, men som så på oss som tenkende, undrende og utviklede små mennesker som kunne klare alt. Du var nok en bedre pedagog enn du visste selv. Dette ser jeg nå som jeg utdanner meg innen yrket. På mange måter var du et forbilde, og det vil du fortsette å være. Jeg håper at jeg kan se verden gjennom dine lekne øyne, selv om jeg har blitt voksen.  Jeg håper at mine barn kan lære av meg, slik jeg lærte så mye av deg. De gode årene vi fikk sammen i min ungdomstid vil jeg aldri glemme, og vil alltid være en av de beste minnene i mitt liv. Da vi sammen «bygget» en gård, med møkk opp etter armene, og latter og strev fra morgen til kveld. Vi klarte det. Vi to. Drømmen vår ble en realitet og vi fikk mange fantastiske år sammen. Da du omsider hadde klart det du hadde satt deg som mål, så laget du nye. Du ville hjelpe andre som hadde det slik som deg selv. Det viste seg å bli et terreng som dine allerede utslitte sko, ikke skulle klare å gå. Jeg hyller deg for denne medmenneskeligheten, pappa. Du ville aldri gi opp de rundt deg. Du ville ta vare på alle, og da spesielt de svakeste i samfunnet. Dette var din hjertesak.

Hva som skjedde den siste vinternatten i livet ditt vil vi aldri få svar på. Hva du tenkte og hva du følte vil for alltid være et mysterium, men jeg håper at du atter en gang kjente på følelsen av å være fri. Jeg håper kroppen din ble fylt med en ro og at du endelig fikk hvile. Sov godt, pappa. Min helt.

 

Til alle som har bidratt de siste ti månedene etter at pappa forsvant, vil jeg sende en umåtelig stor takk. Både de som har vært ute og leitet fysisk, og de som har vært en støtte for meg og min familie på andre måter. Tusen takk for alle gode ord og oppmuntringer. Tusen takk for alle de tusenvis av skrittene dere har gått i terrenget for å finne han. Takk for medmenneskelighet, nestekjærlighet og en omtanke som rører ethvert hjerte. Deres innsats vil aldri bli glemt <3

I dag er savnet stort!

De siste dagene har tankene gått ekstra mye mot skogene i Hedmarken. I dag er nemlig dagen din, Pappa. Hva sier man i en sånn situasjon? Du har bursdag, eller du ville hatt bursdag? Jeg vet ikke...det er det vel ingen som gjør. Det er 8 måneder siden du forsvant sporløst og vi har enda ikke fått noen ordentlige svar på hva som skjedde lille julaften 2016. På denne dagen fyller du 54 år! I mine øyne er du, eller var du, fremdeles bare ungdom. Det tror jeg du ofte tenkte selv også, på godt og vondt. Sprek som en fole og ung til sinns. Barna elsket å være med deg fordi der du var skjedde det alltid noe kjekt. Du satt aldri i ro, for det hadde du ikke tid til. En film ble sjeldent sett ferdig fordi det var noe annet som var viktigere et annet sted. Men en jobb ble alltid fullført fordi du hadde en voldsom arbeidsmoral og når du først satt i gang med noe, så skulle du i mål.

Jeg husker da jeg var liten jente og fikk verdens fineste gave som var hjemmelaget av pappan min. Et dukkehus som var så vakkert at jeg blir rørt bare ved tanken på hvor mye arbeid du la i det. Hver krik og krok i det lille huset hadde du satt ditt preg på. Fra den bittelille steinpeisen med lys inni, til teppene på gulvet, gress på taket og trapper med ørsmå forseggjorte trinn. Jeg var så glad i det dukkehuset at jeg sjeldent lot noen leke med det, og jeg skulle ønske det fremdeles hadde vært intakt etter alle disse årene slik at lillejenta mi kunne arvet det. Dessverre forsvant det i tiden som mye annet jeg hadde fra barndommen. Minnene vil derimot alltid bestå Jeg vil aldri glemme.

Du var så mye for så mange. Du var en far, en ektemann, en venn, en onkel, en bror, en sønn og et menneske som stilte opp for andre. Du var nok også på en annen side en fiende, en konkurrent og en utfordring for mange. Uansett hvordan livet ditt utfoldet seg så gjorde du inntrykk og la igjen spor i hjerter. Hos noen var sporene dypere enn hos andre. Barna dine vil alltid være takknemlig for de spor som har vært med å forme oss til de mennesker vi er i dag. Vi vet at du hadde det vanskelig. Vi vet at du gjorde ditt beste. Vi elsker deg!

Å sette ord på følelser

Det er nå 6 måneder siden pappa forsvant sporløst. Søkene har latt vente på seg , men personene som har vandret rundt i søk som frivillige har det derimot ikke manglet på. Det er tøft å få telefoner, meldinger, mail og tips om hvor folk mener pappa kan være uten at det fører frem til noe konkret. Han er der ute et sted, det er det eneste som er sikkert akkurat nå. Det har ikke gått en eneste dag hvor pappa ikke har dukket opp i tankene mine. Jeg blir fort trist og opprørt når disse tankene kommer så jeg prøver å skyve dem bort så lenge jeg ikke vet noe eller får noen svar. 
De siste tre dagene har det vært nye søk. Søk som heller ikke har ført frem til noe nytt. Jeg tenker selv at pappa har kommet seg langt bort. Lengre inn i skogen enn det  vi har vært. Tankene rundt hva som skjedde den dagen han forsvant er konstant i bakhodet. Ofte skulle jeg ønske jeg bare kunne plukke opp telefonen å spørre han. Hva gjorde du? Hva tenkte du på pappa? Hvorfor har vi ikke funnet deg enda?

De siste dagene har jeg hatt mareritt om forsvinningen. Dette kommer mest sannsynlig av at søkene ble tatt opp igjen og at muligheten for å finne han virket mer realistisk. 

Jeg føler at jeg lever i et vakuum mellom to liv. Mitt liv her hjemme hvor det er ferietid, eksamener er ferdig, vi venter barn, ungene trives  og livet generelt smiler. Så har jeg dette med pappa som innhenter meg i tide og utide. Det drar meg ut av boblen jeg lever i og røsker tak. Jeg burde kanskje vært der å letet, men det virker så uvirkelig at lille meg skal finne han der ute i skogen på egenhånd. Og vil jeg egentlig det? Vil jeg se det som venter der?



 

 

 

Det er ingenting man kan gjøre

Det er i dag nøyaktig 11 uker siden pappa forsvant i skogene utenfor Løten. Jeg har fått hele situasjonen litt på avstand og prøver å fokusere på at jeg ikke får gjort noe mer før snøen forsvinner i traktene uansett. Slik jeg har forstått det så har det kommet enda mer snø nå i det siste, noe som ville gjort letingen enda mer håpløs. Det at vi ikke har fått noen svar etter så lang tid og med så stor mediedekning som denne saken har hatt er for meg et svar i seg selv. Det er grusomt å tenke på at han er der ute, under mange cm med snø, mest sannsynlig. Spørsmålene om hva som kan ha skjedd spinner fortsatt rundt i hodet mitt. Jeg kjenner at jeg ofte tar meg selv i å syns synd i han. Akkurat som om han tenker «Her ligger jeg uten at noen leter, hvorfor?». Men vi har lett! Det er folk som har gått uendelig mange timer å sett etter deg, Pappa! Mennesker som ikke aner hvem du er, men som har gjort sitt ytterste for at du skulle bli funnet...

Jeg har fått et annet syn på naturen etter at jeg selv var der ute og lette. Den er villere og mer levende enn jeg noen gang har opplevd den før. Når jeg ser opp i fjellsiden der tretoppene titter frem over tett tåke og snø, får jeg frysninger. Jeg tenker ofte på hvordan noe så beroligende og vakkert kan ta liv. Min fars liv. Hvordan den nådeløst kan dekke en menneskekropp med et snøkledd teppe og gjemme alle spor. Naturen har tatt livet tilbake. Vi mennesker blir så små og ubetydelige i sammenligning med de kreftene som er der ute. Det skal så lite til å trakke feil, eller å gå seg bort i uendeligheten.
Det er skremmende.

 



 

Synsing

Det er veldig spesielt å være pårørende i en slik sak som pappas forsvinning. Etter at saken var på Åsted Norge har det vært ekstra vanskelig fordi det plutselig var så mange som syns, tenkte og mente så mye. Folk som kommenterer i  sosiale medier som om saken er ren underholdning. Folk som mener familien er innblandet. Folk som rett ut skriver at han ligger frosset i hjel i fosterstilling ute i skogen. Det virker for meg som om de ikke tenker over at dette er virkelighet og at vi som pårørende leser alle disse kommentarene. Det er utrolig tøft! 


Vi har én klarsynt på saken. Han er kjent i media og det er mange som ser opp til denne mannen. Når jeg leser hans statusoppdaterienger om at han er ute i skogen å leter blir jeg både glad og trist. Glad for at han fortsatt leter, trist fordi han så bestemt mener pappa ligger der ute i skogen. Samtidig forundrer det meg at så mange kommenterer under disse statusene at det er så spennende. Hva er det som er spennende? Om han finner pappa frosset i hjel der han tror han ligger? Eller om han har rett om hvor han ligger når vi andre som har letet tar feil? Fordi at om HAN finner min pappa død i skogen så vil det si at det finnes en sjette sans? Halleluja! Det står respekt av at denne mannen fremdeles leter der ute, og jeg håper og tror at han gjør det fordi han er et medmenneske og ikke en som skal høste likes. 

Jeg er redd for at disse menneskene har rett. Jeg er livredd. Jeg ser han for meg der ute. At kulden til slutt  tok han og livet ebbet ut...



 

 

Når livet tar pause

Det er så rart at livet bare går sin vante gang rundt meg, helt upåvirket av det som har skjedd. Men av og til er det akkurat som det stopper opp. Livet blir satt på pause, og jeg ser på menneskene rundt meg som haster avgårde. Jeg tenker at "her står jeg, og der er resten av verden". De vet ingenting. Det trenger de heller ikke. 

I praksis glemmer jeg som regel alt som har med pappa å gjøre. Barna gir meg så mye annet å tenke på at jeg knapt har tid til å tenke på alt det vonde. Det er en herlig distraksjon. Men så er det disse øyeblikkene da. Hvor alt står stille. Hvor verden snurrer, mens jeg står i ro. Hvor alt blir fjernt og langt vekke. 

I går for eksempel, fikk jeg en melding med spørsmål om det var pappa som var blitt funnet død på et jorde. Stillhet, tomhet og minutter som virker som timer. Fornuften sier at jeg ville ha hørt det fra politiet lenge før jeg fikk spørsmål fra allmennheten, men en usikkerhet er det alltid. Så snapper jeg tilbake til "virkeligheten", tar meg sammen og går ut blant de andre. Jeg er tilbake i verden. Sitter på samme karusellen som de andre og fortsetter dagen min... 

På mandag vises forsvinningssaken på Åsted Norge. Kl 21:40 på tv2. Er spent på om dette kan føre frem til noen flere svar. Fingers crossed!
 

Tiden

Jeg trekker tilbake alt jeg sa om at det ble en lett omgang med spysyke! Natten etter jeg skrev det innlegget gikk alt bare i dass. Bokstavelig talt. Vi fikk en ny runde og denne gangen var alle nede for telling samtidig. Juhu! Det absolutt verste med sykdom og å ha barn, er når man ikke er i stand til å hjelpe og trøste slik man vil fordi man selv er så dårlig. Jeg tok meg en tur på jobb/praksis på mandag, men fikk beskjed om å dra hjem igjen. Det ser altså ut som om vinterferien min må brukes til å ta igjen dager jeg har mistet. Just what i needed!

Jeg skal ærlig innrømme at det tar på å hele tiden måtte jobbe med å nullstille seg og tenke fremover. Det er ikke småting familien har måtte hanskes med det siste året, uten å gå inn i dybden på det. Jeg trodde jo det at om jeg bare kom meg over kneiken når det gjald pappas forsvinning, så skulle ting bli litt lettere. Så BAM! Spysyke og fravær fra praksis. Det er lite sett i det store perspektiv, men når det kommer på toppen av alt annet virker det som et høyt gjerde å klatre.
Jeg kjenner jeg misunner mennesker som bekymrer seg for eksamenslesing eller at eu-kontrollen nærmer seg. Jeg skulle ønske slike ting var min hovedbekymring.
Jeg skjønner selv at her må man sortere og tenke små steg om gangen. Jeg er altfor lite flink til å leve i nuet. Fokuset mitt går ofte bakover i tid, eller fremover. Og om man tar en helt tidslinje og fyller den med problemene man har hatt og sentrerer det på midten (nuet) så kan ting bli veldig overveldende. Dette vet jeg, og dette må jeg jobbe med. I teorien er det jo en enkel oppskrift: Kom deg opp, kom deg ut og kom deg hjem, så gjenta neste dag. Helt til tiden har jobbet for deg og bekymringene blir fjernere. Sett at det ikke kommer nye da. *flir*

Om man skal skrive om hva man føler og tenker, nokså usensurert, så kommer det en del sutring og sipping. Det hører med. Det som var meningen med denne bloggen var å få utløp for følelsene rundt pappas forvinning, og det har fungert fint. Jeg har fått skrevet ned personlige tanker og har fått tilbakemeldinger som har hjulpet meg å tenke positivt. Jeg har blitt kontaktet av pappas gamle venner, folk som har kjent meg når jeg var liten, mennesker som er helt ukjente som vil vise omtanke og noen som vil komme med gode tips og råd. Noen deler egne erfaringer og noen gir meg et spark i rumpa. Alle har jeg satt uendelig stor pris på!

Pappa har enda ikke blitt funnet. Han er der ute et sted. Ingen vet hvor, hvorfor eller hvordan. På Onsdag begynner kameraene og rulle i Hamar (slik jeg har forstått det). Åsted Norge skal filme til programmet sitt for å prøve å løse saken. Jeg setter min lit til Elden og resten av ekspert-teamet for å få svar fremover nå. Jeg kjenner at våren nærmer seg, og at snøen etter hvert vil smelte. Når den har gjort det vil jeg dra tilbake og lete. For jeg skal finne Pappa! Men akkurat nå må jeg bare ta tiden til hjelp og la årstidene jobbe for meg. Alt jeg kan prøve på i mellomtiden er å fokusere på skolen og familien slik at livet hvert fall ikke står stille i påvente av svar.

 



 

Perspektiv

Jeg fikk rett! De siste dagene har samtlige familiemedlemmer vært gjennom omgangssyken. Virker som om februar er måneden vi får det hvert eneste år. Jeg var heldig som hadde det som må være tidenes letteste omgang, da jeg klarte å være på jobb bare timer før det gikk gale. Én gang kom maten i retur og så var det over. Hadde det ikke vært for smittefare hadde jeg nok kunne gått på jobb, hvertfall noen timer på fredagen. Anyways, sikkert urkjedelig info. Men slik er jo faktisk livet. 

Kan ikke skryte på meg noe hurrameghei-liv der det skjer noe spennende og interessant hver eneste dag. Livet er ganske så A4 igrunn. Og vet du hva? Jeg ELSKER det! Jeg har det trygt og godt. Og barna mine har det bra. Det er det aller aller viktigste for meg. Å bare sette pris på at de trives. Noe ganger kan jeg se på dem i de mest hverdagslige situasjoner som når de sitter i baksetet av bilen og putler på med sitt, og tenke at jeg er lykkelig. Det gir meg så mye glede at barna har det bra, for det skal man aldri ta for gitt! Vi kan gi dem medisin når de er syke, mat på bordet, ja til og med et variert kosthold. Vi er heldige som kan levere barna våre på skolen og i barnehagen hver dag, og samtidig ha ressurser og overskudd til å ta dem med på aktiviteter etterpå. Det er luksus! Vi har det så godt!  Det har ikke alle, det har ikke engang de fleste... vi er heldig! <3



 

 

 

Medaljens bakside?

Nå synker det sakte men sikkert inn. Tanken om at jeg mest sannsynlig ikke har en pappa lenger. Rart. Han har jo liksom alltid vært der ute en plass. Jeg har i perioder av livet mitt pratet med han hver eneste dag. Andre perioder har det vært stille, måneder av gangen. Men han har alltid vært der. I live. 

Noen ganger har jeg tenkt at det nesten har vært urettferdig at jeg har hatt en pappa. Ja, hvor sykt høres ikke det ut? Jeg vet. Men faktum er at pappa har vært i så mange ulykker og har levd et utsatt liv i så mange år at jeg begynte å forberede meg på det verste fra tidlig alder. Når venner eller andre nære mistet sine fedre av kreft eller hjerteinfarkt, satt jeg igjen med en følelse av urettferdighet. Disse hadde hatt sine trygge gode fedre i tykt og tynt. Fedre som levde livet slik man "skal". Allikevel forsvant de, altfor tidlig. 

Jeg har alltid vært en pappajente. Alltid forsvart min pappa slik som vi barn ofte gjør. Den kjærligheten vi har til våre foreldre er ubetinget. Samtidig har jeg alltid vært realistisk til hva som kan skje når man ikke kommer seg av den veien han valgte. Jeg føler mye sorg over å ikke vite hva som har skjedd med pappa, og hovedteorien om at han ligger ute i skogen føles så feil. Det var ikke slik du skulle dra. Det stemmer liksom ikke. 

Jeg har opplevd mye. Jeg kunne nok skrevet litt av en bok om livet mitt, men mange kunne skrevet enda mer. Jeg har blitt kalt løvetann, fordi jeg er en fighter, men mange der ute har det verre enn meg og lever livet til det fulle. Jeg er ikke spesiell. Jeg har mitt liv, og du har ditt. Du har opplevd, jeg har opplevd. Vi er unik, akkurat som alle andre ❤ 

Medaljen på bildet fikk jeg av jobben. Jeg vil dedikere den til alle dere der ute! For vi er alle fightere, på hver vår måte, fordi vi lever! 



 

 

Uflaks

Jeg tenker ofte at jeg har mer uflaks enn andre mennesker. Det stemmer helt sikkert ikke, men iblant føles det som om man ikke får noe pause mellom slagene. Jeg startet 2017 som alle andre, med et håp om at dette året bare skulle seile knirkefritt avgårde. Slik ble det jo selvfølgelig ikke...

Nå når jeg endelig har kavet meg opp igjen på bena, og kommet i gang med praksis så skjer det igjen. Junior får spysyken dag 2. Herlig! Jeg kan egentlig bare legge meg ned å vente på at jeg ligger med hodet i bøtta jeg også, for er det noe som er sikkert så er det at jeg får elendigheten. Har aldri sluppet unna før når ungene har hatt det hvertfall. 

Det er bagateller i forhold til alt annet som har skjedd, men det føles forsatt litt urettferdig. Gi meg én mnd der livet er en dans på roser da! Bare én! 

Det positive oppi det hele er at jeg får masse Odin-kos, og det er noe av det beste som finnes ❤

 




 

Tiden står stille

Nå føles alt så uvirkelig. Tiden står liksom stille. Jeg er helt tom. Jeg kjenner ingenting. Jeg får dårlig samvittighet fordi de følelsene som er logisk å føle i en slik situasjon ikke er der akkurat nå. Jeg er så langt borte. Han er så langt borte. Hvor nå enn han er...



Jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre til eller fra. Prøver å distansere meg fra det hele, men ender opp med enda mer dårlig samvittighet. Slik jeg har forstått det vil folk fortsatt dra ut å lete etter pappa. Det er helt utrolig hvordan dere har omfavnet denne saken og gjort den til deres egen. For min skyld. For familien sin skyld. Engler ❤

 

Mine tanker heller mot våren. Om han ikke er funnet til snøen forsvinner, så drar jeg bort dit og leter igjen. Svarene kommer, det er jeg sikker på! Takk til alle som skriver, som deltar og som gjør verden til en bedre plass å være ❤

 

Frisk luft og søvnløse netter

I går kveld kom Dina til oss. Rolig dame med en kosedyrfetisj. Hun ble levert med 3 bamser og masse digg snacks. Piece of cake, tenkte jeg. Mjaa... så viser det seg at hun er redd for vind. Fint det. Vi bor jo ikke utsatt til med takstein som slår og trehus som knirker. Jeg sovnet med halve kroppen utenfor sengen og én hånd på hunden. 

Hun er heller ikke så glad i bråkete barn. Det passer fint siden vi har TO! I skrivende stund kom det en kasse med leker flyvende ned trappen, til begeistring for både sovende pappa, nervøs hund og hyggelige naboer under oss. God morgen liksom! 😂

Det som er positivt er at minstemann sov hele natten for første gang på sikkert ett år. Bare dumt det var den samme natten som hunden IKKE fikk sove. Livet ass ❤

 

Fint å ha noe annet å tenke på! 😊



 

 

En bedre dag

Etter mye tips fra dere, bestemte jeg meg for å si ja til at saken blir tatt med på Åsted Norge. Jeg tenker det kan være med på å gi oss noen sårt etterlengtede svar etter hvert. Det er for meg helt uforståelig at folk bare kan forsvinne i skogen på den måten. Spesielt pappa som var så sterk i kroppen. Det gir liksom ingen mening. 

Jeg har en bedre dag i dag. Det er slik jeg merker i det sekundet jeg våkner. I natt drømte jeg ikke om det. Det var forfriskende å våkne uten masse følelser som svirrer rundt. 

I skrivende stund sitter minstemann og spiller lille larven aldrimett på ipaden, samtidig som han ser på pappa gris på tv og spiser en banan. Multitasking på høyt plan med andre ord. Blir gøy å se reaksjonen hans når vi får levert en hund på døren i kveld. Ser frem til helg med gjengen min ❤



Bilde fra en tur til sentrum med guttene i sommer 😍

 

Mediesirkus

I dag var den klarsynte i skogen å lette i området han mener det er aktuelt at pappa ligger i. Selv om jeg er skeptisk, hadde jeg en følelse på at vi ville få svar i dag. Den gang ei. Mer spørsmål.
Jeg har også fått henvendelse av politiet om vi ønsker at saken skal komme på Åsted Norge på tv 2. Jeg har aldri sett programmet, og vet ikke helt hva jeg føler om dette. Kan det hjelpe? Kan det skade?
Jeg ønsker ikke at denne forsvinningssaken skal bli et mediesirkus, men samtidig tenker jeg at jo flere som vet om at pappa er savnet, jo større sjanse er det for å finne han.

Hvordan fremstiller et tv-program en mann som har vært alt annet enn en mønsterborger, men som likevel har bidratt til så mye godt i livet sitt. Hvor vil fokuset bli rettet? Jeg kunne skrevet bok om pappas komplekse liv. Det er ikke for alle og en hvermann å forstå livet til en som har kjempet så hardt for å få det til, men som ikke klarte å nå helt opp.

Jeg skulle ønsker jeg var 5 år igjen og slapp å ta slike avgjørelser. Det er ikke helt enkelt å svare på slike viktige spørsmål som jeg har fått de siste ukene. Å ta avgjørelser som gir konsekvenser for andre enn meg selv. Det får ringvirkninger enten jeg vil det eller ikke. Hva ville pappa ønsket? Vil han bli funnet? Vil han at vi skal slutte å lete? Vil han at vi skal holde motet oppe og fortsette? Kjempe med alt vi har? Jeg vet ikke. Muligens kommer jeg aldri til å vite det heller.

 



 

Dager som denne

Hver natt drømmer jeg at de finner han. Noen ganger i live, noen ganger ikke...
Jeg våkner altså med en ny følelse hver dag, som legger grunnlaget for hvordan resten av dagen blir. Noen ganger klarer jeg å glemme, helt. Bare leve i nuet. Andre ganger tar tankene meg.
Jeg merker spesielt at det er vanskelig å konsentrere seg på skolen. Jeg får kanskje med meg 30% av det som blir sagt. Kanskje.

Selv de dagene jeg kommer meg på trening, og skole, så våkner jeg uten energi. Det er tomt. Batteriene må lades. Problemet er bare at jeg ikke helt vet hvordan. Å holde seg i aktivitet sier dem. Å ha andre ting å tenke på sier dem. Ja, de dagene dette er mulig, så fungerer det fint. De andre dagene, slik som i dag, er det nok å bare være. Kjenne på følelsene og akseptere at man er sliten.

Helgen er fullstappet. Litt planlagt og litt som «bare ble slik». Vi skal blant annet passe en hund. «Du er gal», sier dem. «Skal du ha ENDA mer oppå det du allerede har?» Dyr er terapi, enkelt og greit. For meg som er oppvokst på gård, gir det meg en indre ro å ha dyr rundt seg. Samtidig blir det gøy for guttene å ha en firbent kompis å leke med. Vinn-vinn!   

Gården ja. Gården som jeg og pappa bodde på og restaurerte da jeg endelig fikk flytte til ham. Gården som ga meg så mange minner på godt og vondt. Der jeg vokste opp og der jeg måtte lære meg å gi slipp. Der drømmer ble bygget, og drømmer ble knust. Det var en fin tid, selv om jeg helst skulle sett at kapittelet ikke endte som det gjorde.
Jeg vil uansett fokusere på det positivet den delen av livet mitt gav meg. Takk Pappa <3

 



 

Mer mellom himmel og jord

 

Det sies at det er mer mellom himmel og jord enn det vi forstår. At det finnes ting som ikke kan forklares, men som bare er slik. I Søket etter pappa har vi kontaktet en klarsynt som ved hjelp av fornemmelser skal kunne peke ut i hvilket område pappa ligger. Han har allerede fortalt meg at pappa ligger der ute, og at han har fryst i hjel. Han har ganske detaljert forklart hvordan omgivelsene rundt ham ser ut. Han har også fortalt meg hva pappa tenkte og hvilke følelser han hadde. Han har vært med å finne flere savnede før, i områder hvor politi og letemannskaper ikke har tenkt at det er logisk at personene skulle være.

 

Jeg kan vel egentlig kalle meg en skeptiker. Samtidig så merker jeg at jo mer håpet forsvinner på funn på den «vanlige» måten, jo mer tenker jeg at dette er veien å gå. Tenk om! Hadde han funnet pappa der ute, på en plass ingen andre ville trodd han var, ja da hadde jeg virkelig fått en vanskelig jobb med å forklare hvorfor og hvordan.

 

Jeg håper han tar feil. Jeg håper at pappa ikke ligger der slik han sier, og ikke følte det han sa. Jeg håper pappa sitter under er palmetre med en god drink i hånden og lever livets glade dager...
Det er på tide å komme hjem nå, Pappa <3

 



 

 

 

23.01.2017

Det har vært en oppløftende dag i dag. Jeg fullførte hele løpet jeg hadde satt meg både med levering i barnehage, trening og skole. Jeg merker jo at folk som vet om situasjonen min ikke helt vet hvordan de skal forholde seg til meg, og det er helt greit. Jeg vet jo ikke det selv engang. Men slik som det ser ut nå så går prosjekt tilbake-til-hverdagen ganske greit. Jeg kjente på klumpen i magen da jeg sto på tredemøllen og musikken i øretelefonene mine ble byttet ut med ringelyd. En kjapp titt på telefonen min gir meg enda et lite stikk. Politiet Hamar. 

De hadde ingenting nytt å meddele denne gangen heller, men lurte på hvordan det blir med videre søk osv. Jeg har de siste ukene hatt mye kontakt med politiet der nede, og må si jeg føler meg riktig så godt ivaretatt av Hamar politidistrikt. Jeg har fått beskjed om at jeg kan ringe ansvarshavende når som helst på døgnet og jeg har fått svar på alle spørsmål jeg har hatt rimelig kjapt. Så skryt til dem! 
Skolen var bra. Gøy med nytt semester og nytt pensum. Det skal bli nok å henge fingrene i fremover. 



 

 

Tilbake til livet

I morgen har Pappa vært savnet i 1 måned. Lille julaften forsvant han til skogs, og ingen har siden sett han. Nær 3600 mennesker har delt bildet av pappa på facebook, men ingen har sett han. Samtidig har søksgrupper med frivillige letet i store områder rundt der han sist ble sett uten noe funn. Jeg skjønner ikke hvordan man bare kan forsvinne fra jordens overflate på den måten. Det jeg var mest redd for da jeg selv dro ned dit for å lete var at jeg aldri kom til å få noen svar. Man vipper hele tiden mellom håp og fortvilelse.

Jeg har ikke lyst å gi opp, men samtidig har man lyst å sette strek for min egen skyld slik at jeg kan begynne å jobbe meg tilbake mot det «normale» igjen. Mest av alt er jeg sliten. Ikke fysisk, men psykisk. I morgen skal jeg ta første steget tilbake til livet jeg hadde før alt dette skjedde. Jeg skal bearbeide tankene og prøve å fokusere på det hverdagen min krever. Først av alt barna og min kjære, men også skole og andre forpliktelser jeg har i livet. Hvor lang tid det tar til jeg er 100% tilbake, vet jeg ikke. Søkene vil fortsette sporadisk, og jeg vil fortsatt sitte med klump i magen når de er der ute, men jeg trenger å få litt avstand fra tankekjøret. Jeg har troen på at Pappa vil dukke opp en dag, og jeg tror at selv om jeg vil få svar den dagen så vil det også bli den dagen der jeg må begynne å jobbe med sorgprosessen. Jeg har ikke mistet noen veldig nære før, så hvordan jeg takler det, aner jeg faktisk ikke. Det får jeg ta når den tid kommer eventuelt. Det føles så rart å skrive om dette når ingenting er sikkert. Det er bare hodet som har bestemt seg. Forbereder seg på det verste.



 

En annen virkelighet

Det føles som to forskjellige liv, to forskjellige verdener eller til og med to forskjellige univers. Det er liksom mitt liv i Bergen, og så har man alt det som foregår i Hamar. Jeg klarer ikke å beskrive hvor uvirkelig det føles alt det som hender i skogene øst for Løten, mens jeg har min hverdag her hjemme. Tankene fyker ofte avgårde til det som skjer der borte. Er dette dagen de finner han? Sliter de seg helt ut nå? Er de lei av å lete under slike vanskelige forhold? For det skal være klinkende klart at jeg ikke forventer at noen som helst skal orke å lete i all evighet. Jeg ønsker svar, men ikke om folk sliter seg helt ut på det.

Både jeg og min samboer er enige om at oppi alt det vonde, så har det kommet noe godt ut av situasjonen vi er i. Og det er det at vi har virkelig fått troen på menneskeheten. For oss var det helt utenkelig at noen skulle stille opp slik de har gjort for oss.  Vi prater daglig om hvor takknemlig vi er og hvor glad vi er for at det finnes slike snille mennesker der ute.

Fremdeles synker det ikke helt inn at det er MIN pappa de leter etter der ute. Jeg skyver de tankene bort og erstatter de med at det er en savnet person de leter etter. Dette tror jeg er en overlevelsesstrategi fra min side. Før jeg får svar har jeg heller ikke så lyst til å føle, rett og slett fordi jeg ikke helt vet hva jeg skal føle. Vi vet jo ingenting sikkert. Jo mer jeg tenker på mulige teorier, jo mer usikker blir jeg på det hele.

Jeg prøver å fokusere på skole, men merker fort at tankene vandrer når jeg skal konsentrere meg. Bilder i hodet. Jeg har samtaler med meg selv der jeg vekselvis kjefter på og trøster pappa. Så hanker jeg meg inn igjen og prøver å fokusere. Slik er dagene nå...

 


 

 

Den første drømmen

I natt drømte jeg for første gang at vi fant pappa i live. Da jeg våknet var pulsen høy og jeg hadde følelsene utenpå kroppen. Jeg har klart å undertrykke disse følelsene i lang tid  og på én måte var det godt å kjenne på noe annet enn jeg har gjort til nå. Å våkne til den samme hverdagen uten svar som jeg for noen timer siden hadde lagt meg til, var litt vondt. Hva har skjedd med deg Pappa?? Jeg håper så inderlig at han har det bra uansett hvor du er. 

Jeg lurer på når knekken kommer. For den må jo komme en gang, ikke sant? Alle disse følelsene man bare presser tilbake vil jo en dag komme med full styrke og gi meg juling. Jeg vet ikke hva jeg skal forberede meg på, så jeg tar bare én dag om gangen. Time for time. Jeg har latt være og ta kontakt med kriseteam så langt, for jeg føler jeg har kontroll, men jeg har selvinnsikt nok til å skjønne at jeg ikke klarer det alene når svarene kommer. God jeg har såpass god støtte rundt meg som jeg har. 

 


 

De små tingene

Så mange følelser går gjennom kroppen i disse dager. Det som driver meg fremover nå er folkene som er der ute og leter. Det går ikke et sekund av dagen der jeg ikke tenker på de som går og trasker i skogen for å finne min pappa. Jeg sover dårlig fordi jeg hele tiden kommer på steder på kartet jeg burde sjekket, eller at det er noen jeg burde prate med eller takke. Jeg er hele tiden redd for å gå glipp av en viktig beskjed eller et tips så hjernen jobber overtid.

Heldigvis har jeg en liten gledesspreder hjemme som får mamma sine tanker over på noe annet flere ganger for dagen. Jeg tok meg god tid i dag da vi gikk til barnehagen. Det er en ganske lang busstur, og jeg bestemte meg for å vie min fulle oppmerksomhet til småen i dag tidlig. Telefonen ble plassert i lommen, og der skulle den få være til Odin var levert i trygge armer i barnehagen. Vi tok med oss brød og stoppet opp for å mate «gakk-gakk`ene» på veien. Kvalitetstid. Å se gleden i sønnen min sitt ansikt bare fordi han får mammas fulle oppmerksomhet gir en ubeskrivelig god følelse. Sønnene mine er mine aller beste venner. De får meg alltid i godt humør. Jeg er heldig som har slike engler i livet mitt.

I disse vonde tider er det viktig å sette pris på de små tingene som egentlig, sett i perspektiv, betyr så ufattelig mye. Når jeg tenker tilbake på de gode minnene jeg har med pappa så er det nettopp disse små tingene jeg husker best. Han var flink til å gi meg oppmerksomhet, lære meg nye ting, ja rett og slett bare å ta meg med på ting. Vi spikket i tre, syklet på tur, gikk for å mate sauene sammen og pratet om alt mellom himmel og jord. Småting, som nå som han er borte skinner igjennom som de aller beste minnene vi har sammen. Jeg husker ingen turer i fornøyelsesparker, eller at jeg fikk alle lekene jeg pekte på. Jeg husker ikke sydenturer eller ekstravagante ting. Jeg husker tiden. Tiden han brukte på sin datter. Håpet for at vi fremdeles kan lage flere minner sammen er der fremdeles, men magefølelsen forteller meg noe annet. Ta vare på dine kjære og nære. Bruk tid på dem, si at du er glad i dem, for det er det de vil huske!

Kjærlighet staves slik: T-I-D

 



Å sovne på mamma sitt fang når vi venter på bussen <3

Jeg ser dere

I dag er det 25 dager siden pappa sist ble sett. 25 eviglange dager. For hver dag som går minsker håpet på at pappa skal dukke opp i live. Teoriene om hva som kan ha skjedd er mange, og spørsmålene enda flere. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten englene som jobber døgnet rundt for at jeg skal få svarene jeg søker. Jeg hadde min siste samtale med disse menneskene for bare 15 minutter siden. Klokken er nå snart halv ett på natten. De sitter og tegner på kart og planlegger søkene som skal gjøres i morgen. Dette gjør de fordi de vil hjelpe. Fordi de er gode mennesker som bryr seg om andre. Det er inspirerende. Selv om jeg er midt oppi en tøff situasjon tenker jeg mer på hvordan andre mennesker rundt meg har det, enn jeg noen gang har gjort før. Jeg vil at alle skal ha det bra på en mer ekte måte enn før. Det er lett å tenke at man er omsorgsfull fordi man spør «hvordan har du det?» og så egentlig ikke tenke over svaret man får, fordi det er en helt vanlig ting å spørre om. Men om man lytter, sånn på ordentlig, så kan man faktisk gjøre en positiv forskjell i en persons liv.

 

Jeg har ikke tenkt å synes synd i meg selv for den situasjonen jeg er i, men heller tenke at jeg er heldig som får oppleve en godhet som er helt unik. En omsorg som blir gitt meg ubetinget, fordi jeg er et medmenneske i et samfunn der man tar vare på hverandre. Når jeg takker folk for at de stiller opp for meg i denne vonde tiden får jeg alltid som svar «det skulle bare mangle, alle ville gjort det samme». Men det stemmer ikke. Alle ville ikke gjort det samme. Dere som stiller opp gjør en enorm forskjell. Dere går foran som eksempler på en utopi. Hver og en av dere er unik, og dere fortjener å bli sett for det dere gjør. Jeg ser dere.


 

Noe godt i alt det vonde

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, eller hva jeg skal si. Jeg er helt målløs over hvor mange fantastiske mennesker det finnes der ute. Så mye medmenneskelighet, nestekjærlighet og godhet jeg har opplevd de siste dagene kan bringe lys i selv den mørkeste tid. I dag har jeg kjent på glede. Ordentlig glede fordi det er mennesker der ute som har slått ring om meg og min familie. Jeg føler meg trygg, beskyttet og tatt vare på i en forferdelig tid og det er på grunn av alle dere der ute. Dere som hjelper, støtter, sender gode ord, blomster, stiller opp og ikke minst bryr seg! Jeg skylder dere alt!
 

Selv om pappa kanskje ikke har vært en mønsterborger så er han et menneske med en uerstattelig verdi. For meg, for familien og for hans venner og bekjente som vet at han har et hjerte av gull. Han er en mann som får til akkurat det han vil. En mann med drivkraft og pågangsmot. Han vernet om familien og det han var aller aller flinkest til var å være med barna sine. Det er trist at livet skulle jobbe slik imot pappa. Han fortjener bedre kort enn det han fikk utlevert. Jeg vet enda ikke om jeg kan skrive om pappa i fortid eller nåtid. Jeg tar meg selv hele tiden i å sette punktum i hodet, bare for å ha noe fast å forholde meg til. Men det er enda håp. Og om vi skulle finne han nå i et av disse siste søkene, i skogen, så håper jeg at han har funnet fred. Jeg elsker deg pappa!

 



 

Å være sterk

De sier jeg er sterk. Sterk som leter, sterk som smiler, sterk som ikke knekker sammen, sterk som klarer å stå oppreist i disse dager ?

Sannheten er at jeg ikke er så sterk som det kanskje virker som. Jeg kjenner hele tiden på kroppen at knekken kommer. Jeg må bare presse meg selv gjennom én dag til. Én dag om gangen. Holde meg i aktivitet. Være opptatt med noe. Tenke at det å finne pappa er jobben min akkurat nå. Prøve å holde følelsene i sjakk og jobbe mot målet. Jeg skulle ønske målet var å få pappa hjem i live, men det mer realistiske målet er å få svar på hva som har skjedd, eller kanskje ikke det engang. Bare finne han.

I dag klarte jeg ikke komme meg på skolen slik planen var i utgangspunktet. Det er fremdeles for mye å gjøre, og for mange mennesker som skal ha svar. For mange telefoner å ta og for mange følelser å holde i tøylene. Selv om jeg gjør alt dette så føler jeg meg unyttig når jeg sitter på en annen kant av landet enn der hvor pappa mest sannsynlig er. Jeg føler hele tiden jeg burde vært der.

Samtidig kan det å distansere seg litt være sunt for meg. Når jeg var i Hamar var jeg besatt av saken. Fra det sekundet jeg sto opp til langt på natt helt til øynene ikke klarte holde seg oppe lenger var jeg på telefonen, i skogen eller ute å hang opp flyers. Jeg er så evig takknemlig for alle som har bidratt til å hjelpe meg og vet ikke hvordan jeg skal få takket alle ordentlig. Selv om vi ikke har gjort noen funn så betyr hjelpen at vi er ett skritt nærmere å finne han. Å få svar.
 

Når jeg har fått et nytt overskudd vil jeg ta kontakt med dere som har vært med og takke på skikkelig vis. <3

 



 

Ubeskrivelig

 

 

Jeg står midt i den vinterkledde skogen og lukker øynene. Jeg tar inn luktene, lydene og kjenner på følelsen av en ro. I det fjerne hører jeg resten av letemannskapet som jeg har kommet bort fra. Det gjør ingenting, jeg trenger å være alene litt nå. Jeg åpner øynene og speider ut i terrenget. Det er så uendelig mange plasser du kan være. Jeg begynner å stille spørsmål som jeg mest sannsynlig aldri vil få svar på. Har du gått denne veien? Var du redd? Hvor var du på vei? Hva tenkte du på?

 

Bilder kommer opp i hodet. Bilder jeg helst ikke vil se. Kroppen stivner. Jeg dytter bildene bort og fortsetter å gå innover i skogen. Jeg ser noen store stener i en klynge, og jeg holder pusten. Er det her du er? Har du lagt deg her for å få fred?

Ingenting?.

Jeg kjenner hjertet dunke hardt i brystet mitt. Hvor skal jeg finne svarene jeg leter etter? Hva skjedde den dagen du forsvant fra oss? Jeg snur meg rundt og kjenner tårene presse på. Har dette vakre landskapet tatt deg bort fra oss? Ingenting gir mening. Du var en sterk mann. Det skulle jo ikke være noe problem for deg å komme deg ut fra denne skogen, skulle det?  Frysninger.

Jeg må finne de andre igjen. Jeg beveger meg i den retningen jeg tenker jeg treffer min samboer som også er her ute for å lete etter pappaen min. Det er en helt ubeskrivelig følelse å gå rundt i en skog å lete etter mannen som i mange år var min nærmeste og aller beste venn. Han som lærte meg å fiske, og tok meg med på skytebanen og som sa «opp igjen» når jeg gikk med nesen først i grusen. Han som kjøpte min første hest til meg og som kalte meg sin lille øyesten. Han ligger kanskje her nå. Kanskje jeg har gått rett forbi han i dag?

Jeg vet jeg ikke er den første som har en savnet mamma, pappa, bror eller søster. Jeg vet nå hvordan dere har det. Hvordan det føles å ikke vite. Hvordan det føles å tenke det verste, men aldri være helt sikker. Følelsen av frykt for å ha mistet. Jeg er livredd for at jeg aldri får snakke med deg igjen Pappa. Jeg er ikke klar?



 

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » August 2017 » Juni 2017
hits