Tornedans

Jeg skal ikke legge skjul p at det siste ret har vrt et r fylt med mye grubling og dagdrmming. Ofte har jeg forsvunnet inn i min egen lille verden hvor tankene bare har ftt flyte fritt. Hva, hvis, hvordan og hvorfor er sprsml jeg har stilt meg selv. Og selv om pappa n er funnet, vil ikke det gi alle svarene. Jeg m finne en mte godta omstendighetene som de er, og g videre i den tro at pappa n har det bedre der han er, uansett hva som skjedde den skjebnesvangre kvelden.

Jeg fr ofte hre at jeg er flink til sette ord p flelser. Det er bare de nrmeste som vet hvor vanskelig jeg syns det er gi uttrykk for hva jeg egentlig fler innerst inne. Det kan komme klart frem i tekst, slik som her p bloggen, men nr noen spr meg hvordan jeg har det s vil jeg som oftest fortelle at jeg har det fint. Og egentlig er det jo sant. Jeg har det veldig fint. Jeg er s heldig at jeg venter mitt tredje barn om bare f uker. Jeg har en fantastisk mann ved min side som tar vare p meg og barna vre. Jeg bor p en drmmeplass hvor ungene kan vokse opp i et trygt milj og vi mangler absolutt ingenting. Samtidig viser livet meg den andre siden. Hvor fort ting kan snu. At man ikke vet sette pris p det man har fr det er borte. Heldigvis har jeg mtte kjempe litt for komme dit jeg er i dag, da barndommen ikke alltid var uproblematisk. Dette gjr at jeg lettere setter pris p ting andre gjerne tar for gitt. At ungene har det bra er prioritering nummer n. Nr jeg ser barna mine smile og vre glad, gir det meg umtelig mye glede. Nr andre kanskje kan si det skulle jo bare mangle s kan jeg tenke at nei, slik er det faktisk ikke. Selv her i Norge, et av verdens beste land vokse opp i, finnes det ulykkelige barn som ikke fler seg trygg eller verdsatt. At jeg kan tilby barna mine stabilitet og trygge rammer gir meg stor mestringsflelse. Det er mye derfor jeg har valgt utdanne meg innen pedagog yrket. Jeg vil gi alle barn den samme flelsen av bli sett, slik som jeg ser mine egne. Ingen fortjener det mer enn barna vre. Fremtiden vr.

Dypt inne i hjertet mitt vil jeg nok fle sorgen over pappa en god stund fremover enda. Jeg vil plutselig kunne tenke p han og det han var. Pappaen med stor P, krigeren med stor K. Takk for at du viste meg at dansen p roser ikke alltid er smertefri. Det vil finnes torner som minner en p ikke ta ting for gitt. Man plukker ut tornene og srene leges. Huden herdes og man vil ha lrt sette pris p dansen i seg selv...



For alltid i mitt minne

En kriger har sluttet kjempe. Et hjerte har sluttet sl.
Omsider fikk du fred Pappa, og du trenger ikke lenger klore deg fast i livet som herjet med deg.

Du fikk utdelt drlige kort fra begynnelsen av, med bde ADHD og dysleksi, i en tid der man ble sett p som et utskudd for ikke passe inn i samfunnets rammer. Du ble stemplet som dum og udugelig allerede som barn og du mtte finne noen som godtok deg for den du var. Dessverre viste det seg at de menneskene som tok deg til seg s et lett bytte som higet etter passe inn noen plass. Og slik begynte reisen din gjennom et liv de frreste kan forst. Livet som til slutt skulle vise seg bli for tft, selv for den sterkeste av de sterke. Selv for en pappa som i mine yne var uddelig.

Du klarte mange ganger det umulige. Du kom deg fri. Men friheten varte ikke evig og slaveriet begynte p nytt. Jeg vet hvor tungt dette var for deg, da du aldri la skjul p hvordan du hadde det med deg selv. Livet sviktet deg, og byrden ble for stor. De sier at det er menneskelig feile, men noen ganger er det umenneskelig vanskelig la vre. Du gav aldri opp, selv i det dypeste mrket. Du reiste deg og prvde p nytt, igjen og igjen. Du ville leve, og du ville leve et godt liv. Dette kjempet du for med blod, svette og en uendelig mengde trer. Hper du vet at vi barna dine aldri vil klandre deg for ikke klare det du drmte s inderlig om. Vi vet at du gjorde ditt beste med de forutsetningene du hadde, og vi vet at du nsket mer enn noe annet vre den pappaen som kunne gi oss alt.

Jeg minnes deg som pappaen som alltid hadde tid. Han som fikset og ordnet, lekte og lrte bort. Han som alltid kastet meg litt ekstra hyt opp i luften slik at det kilte i magen. Han som aldri mente at barn var til pynt, men som s p oss som tenkende, undrende og utviklede sm mennesker som kunne klare alt. Du var nok en bedre pedagog enn du visste selv. Dette ser jeg n som jeg utdanner meg innen yrket. P mange mter var du et forbilde, og det vil du fortsette vre. Jeg hper at jeg kan se verden gjennom dine lekne yne, selv om jeg har blitt voksen.  Jeg hper at mine barn kan lre av meg, slik jeg lrte s mye av deg. De gode rene vi fikk sammen i min ungdomstid vil jeg aldri glemme, og vil alltid vre en av de beste minnene i mitt liv. Da vi sammen bygget en grd, med mkk opp etter armene, og latter og strev fra morgen til kveld. Vi klarte det. Vi to. Drmmen vr ble en realitet og vi fikk mange fantastiske r sammen. Da du omsider hadde klart det du hadde satt deg som ml, s laget du nye. Du ville hjelpe andre som hadde det slik som deg selv. Det viste seg bli et terreng som dine allerede utslitte sko, ikke skulle klare g. Jeg hyller deg for denne medmenneskeligheten, pappa. Du ville aldri gi opp de rundt deg. Du ville ta vare p alle, og da spesielt de svakeste i samfunnet. Dette var din hjertesak.

Hva som skjedde den siste vinternatten i livet ditt vil vi aldri f svar p. Hva du tenkte og hva du flte vil for alltid vre et mysterium, men jeg hper at du atter en gang kjente p flelsen av vre fri. Jeg hper kroppen din ble fylt med en ro og at du endelig fikk hvile. Sov godt, pappa. Min helt.

 

Til alle som har bidratt de siste ti mnedene etter at pappa forsvant, vil jeg sende en umtelig stor takk. Bde de som har vrt ute og leitet fysisk, og de som har vrt en sttte for meg og min familie p andre mter. Tusen takk for alle gode ord og oppmuntringer. Tusen takk for alle de tusenvis av skrittene dere har gtt i terrenget for finne han. Takk for medmenneskelighet, nestekjrlighet og en omtanke som rrer ethvert hjerte. Deres innsats vil aldri bli glemt <3

I dag er savnet stort!

De siste dagene har tankene gtt ekstra mye mot skogene i Hedmarken. I dag er nemlig dagen din, Pappa. Hva sier man i en snn situasjon? Du har bursdag, eller du ville hatt bursdag? Jeg vet ikke...det er det vel ingen som gjr. Det er 8 mneder siden du forsvant sporlst og vi har enda ikke ftt noen ordentlige svar p hva som skjedde lille julaften 2016. P denne dagen fyller du 54 r! I mine yne er du, eller var du, fremdeles bare ungdom. Det tror jeg du ofte tenkte selv ogs, p godt og vondt. Sprek som en fole og ung til sinns. Barna elsket vre med deg fordi der du var skjedde det alltid noe kjekt. Du satt aldri i ro, for det hadde du ikke tid til. En film ble sjeldent sett ferdig fordi det var noe annet som var viktigere et annet sted. Men en jobb ble alltid fullfrt fordi du hadde en voldsom arbeidsmoral og nr du frst satt i gang med noe, s skulle du i ml.

Jeg husker da jeg var liten jente og fikk verdens fineste gave som var hjemmelaget av pappan min. Et dukkehus som var s vakkert at jeg blir rrt bare ved tanken p hvor mye arbeid du la i det. Hver krik og krok i det lille huset hadde du satt ditt preg p. Fra den bittelille steinpeisen med lys inni, til teppene p gulvet, gress p taket og trapper med rsm forseggjorte trinn. Jeg var s glad i det dukkehuset at jeg sjeldent lot noen leke med det, og jeg skulle nske det fremdeles hadde vrt intakt etter alle disse rene slik at lillejenta mi kunne arvet det. Dessverre forsvant det i tiden som mye annet jeg hadde fra barndommen. Minnene vil derimot alltid best Jeg vil aldri glemme.

Du var s mye for s mange. Du var en far, en ektemann, en venn, en onkel, en bror, en snn og et menneske som stilte opp for andre. Du var nok ogs p en annen side en fiende, en konkurrent og en utfordring for mange. Uansett hvordan livet ditt utfoldet seg s gjorde du inntrykk og la igjen spor i hjerter. Hos noen var sporene dypere enn hos andre. Barna dine vil alltid vre takknemlig for de spor som har vrt med forme oss til de mennesker vi er i dag. Vi vet at du hadde det vanskelig. Vi vet at du gjorde ditt beste. Vi elsker deg!

sette ord p flelser

Det er n 6 mneder siden pappa forsvant sporlst. Skene har latt vente p seg , men personene som har vandret rundt i sk som frivillige har det derimot ikke manglet p. Det er tft f telefoner, meldinger, mail og tips om hvor folk mener pappa kan vre uten at det frer frem til noe konkret. Han er der ute et sted, det er det eneste som er sikkert akkurat n. Det har ikke gtt en eneste dag hvor pappa ikke har dukket opp i tankene mine. Jeg blir fort trist og opprrt nr disse tankene kommer s jeg prver skyve dem bort s lenge jeg ikke vet noe eller fr noen svar. 
De siste tre dagene har det vrt nye sk. Sk som heller ikke har frt frem til noe nytt. Jeg tenker selv at pappa har kommet seg langt bort. Lengre inn i skogen enn det  vi har vrt. Tankene rundt hva som skjedde den dagen han forsvant er konstant i bakhodet. Ofte skulle jeg nske jeg bare kunne plukke opp telefonen sprre han. Hva gjorde du? Hva tenkte du p pappa? Hvorfor har vi ikke funnet deg enda?

De siste dagene har jeg hatt mareritt om forsvinningen. Dette kommer mest sannsynlig av at skene ble tatt opp igjen og at muligheten for finne han virket mer realistisk. 

Jeg fler at jeg lever i et vakuum mellom to liv. Mitt liv her hjemme hvor det er ferietid, eksamener er ferdig, vi venter barn, ungene trives  og livet generelt smiler. S har jeg dette med pappa som innhenter meg i tide og utide. Det drar meg ut av boblen jeg lever i og rsker tak. Jeg burde kanskje vrt der letet, men det virker s uvirkelig at lille meg skal finne han der ute i skogen p egenhnd. Og vil jeg egentlig det? Vil jeg se det som venter der?



 

 

 

Det er ingenting man kan gjre

Det er i dag nyaktig 11 uker siden pappa forsvant i skogene utenfor Lten. Jeg har ftt hele situasjonen litt p avstand og prver fokusere p at jeg ikke fr gjort noe mer fr snen forsvinner i traktene uansett. Slik jeg har forsttt det s har det kommet enda mer sn n i det siste, noe som ville gjort letingen enda mer hpls. Det at vi ikke har ftt noen svar etter s lang tid og med s stor mediedekning som denne saken har hatt er for meg et svar i seg selv. Det er grusomt tenke p at han er der ute, under mange cm med sn, mest sannsynlig. Sprsmlene om hva som kan ha skjedd spinner fortsatt rundt i hodet mitt. Jeg kjenner at jeg ofte tar meg selv i syns synd i han. Akkurat som om han tenker Her ligger jeg uten at noen leter, hvorfor?. Men vi har lett! Det er folk som har gtt uendelig mange timer sett etter deg, Pappa! Mennesker som ikke aner hvem du er, men som har gjort sitt ytterste for at du skulle bli funnet...

Jeg har ftt et annet syn p naturen etter at jeg selv var der ute og lette. Den er villere og mer levende enn jeg noen gang har opplevd den fr. Nr jeg ser opp i fjellsiden der tretoppene titter frem over tett tke og sn, fr jeg frysninger. Jeg tenker ofte p hvordan noe s beroligende og vakkert kan ta liv. Min fars liv. Hvordan den ndelst kan dekke en menneskekropp med et snkledd teppe og gjemme alle spor. Naturen har tatt livet tilbake. Vi mennesker blir s sm og ubetydelige i sammenligning med de kreftene som er der ute. Det skal s lite til trakke feil, eller g seg bort i uendeligheten.
Det er skremmende.

 



 

Synsing

Det er veldig spesielt vre prrende i en slik sak som pappas forsvinning. Etter at saken var p sted Norge har det vrt ekstra vanskelig fordi det plutselig var s mange som syns, tenkte og mente s mye. Folk som kommenterer i  sosiale medier som om saken er ren underholdning. Folk som mener familien er innblandet. Folk som rett ut skriver at han ligger frosset i hjel i fosterstilling ute i skogen. Det virker for meg som om de ikke tenker over at dette er virkelighet og at vi som prrende leser alle disse kommentarene. Det er utrolig tft! 


Vi har n klarsynt p saken. Han er kjent i media og det er mange som ser opp til denne mannen. Nr jeg leser hans statusoppdaterienger om at han er ute i skogen leter blir jeg bde glad og trist. Glad for at han fortsatt leter, trist fordi han s bestemt mener pappa ligger der ute i skogen. Samtidig forundrer det meg at s mange kommenterer under disse statusene at det er s spennende. Hva er det som er spennende? Om han finner pappa frosset i hjel der han tror han ligger? Eller om han har rett om hvor han ligger nr vi andre som har letet tar feil? Fordi at om HAN finner min pappa dd i skogen s vil det si at det finnes en sjette sans? Halleluja! Det str respekt av at denne mannen fremdeles leter der ute, og jeg hper og tror at han gjr det fordi han er et medmenneske og ikke en som skal hste likes. 

Jeg er redd for at disse menneskene har rett. Jeg er livredd. Jeg ser han for meg der ute. At kulden til slutt  tok han og livet ebbet ut...



 

 

Nr livet tar pause

Det er s rart at livet bare gr sin vante gang rundt meg, helt upvirket av det som har skjedd. Men av og til er det akkurat som det stopper opp. Livet blir satt p pause, og jeg ser p menneskene rundt meg som haster avgrde. Jeg tenker at "her str jeg, og der er resten av verden". De vet ingenting. Det trenger de heller ikke. 

I praksis glemmer jeg som regel alt som har med pappa gjre. Barna gir meg s mye annet tenke p at jeg knapt har tid til tenke p alt det vonde. Det er en herlig distraksjon. Men s er det disse yeblikkene da. Hvor alt str stille. Hvor verden snurrer, mens jeg str i ro. Hvor alt blir fjernt og langt vekke. 

I gr for eksempel, fikk jeg en melding med sprsml om det var pappa som var blitt funnet dd p et jorde. Stillhet, tomhet og minutter som virker som timer. Fornuften sier at jeg ville ha hrt det fra politiet lenge fr jeg fikk sprsml fra allmennheten, men en usikkerhet er det alltid. S snapper jeg tilbake til "virkeligheten", tar meg sammen og gr ut blant de andre. Jeg er tilbake i verden. Sitter p samme karusellen som de andre og fortsetter dagen min... 

P mandag vises forsvinningssaken p sted Norge. Kl 21:40 p tv2. Er spent p om dette kan fre frem til noen flere svar. Fingers crossed!
 

Tiden

Jeg trekker tilbake alt jeg sa om at det ble en lett omgang med spysyke! Natten etter jeg skrev det innlegget gikk alt bare i dass. Bokstavelig talt. Vi fikk en ny runde og denne gangen var alle nede for telling samtidig. Juhu! Det absolutt verste med sykdom og ha barn, er nr man ikke er i stand til hjelpe og trste slik man vil fordi man selv er s drlig. Jeg tok meg en tur p jobb/praksis p mandag, men fikk beskjed om dra hjem igjen. Det ser alts ut som om vinterferien min m brukes til ta igjen dager jeg har mistet. Just what i needed!

Jeg skal rlig innrmme at det tar p hele tiden mtte jobbe med nullstille seg og tenke fremover. Det er ikke smting familien har mtte hanskes med det siste ret, uten g inn i dybden p det. Jeg trodde jo det at om jeg bare kom meg over kneiken nr det gjald pappas forsvinning, s skulle ting bli litt lettere. S BAM! Spysyke og fravr fra praksis. Det er lite sett i det store perspektiv, men nr det kommer p toppen av alt annet virker det som et hyt gjerde klatre.
Jeg kjenner jeg misunner mennesker som bekymrer seg for eksamenslesing eller at eu-kontrollen nrmer seg. Jeg skulle nske slike ting var min hovedbekymring.
Jeg skjnner selv at her m man sortere og tenke sm steg om gangen. Jeg er altfor lite flink til leve i nuet. Fokuset mitt gr ofte bakover i tid, eller fremover. Og om man tar en helt tidslinje og fyller den med problemene man har hatt og sentrerer det p midten (nuet) s kan ting bli veldig overveldende. Dette vet jeg, og dette m jeg jobbe med. I teorien er det jo en enkel oppskrift: Kom deg opp, kom deg ut og kom deg hjem, s gjenta neste dag. Helt til tiden har jobbet for deg og bekymringene blir fjernere. Sett at det ikke kommer nye da. *flir*

Om man skal skrive om hva man fler og tenker, noks usensurert, s kommer det en del sutring og sipping. Det hrer med. Det som var meningen med denne bloggen var f utlp for flelsene rundt pappas forvinning, og det har fungert fint. Jeg har ftt skrevet ned personlige tanker og har ftt tilbakemeldinger som har hjulpet meg tenke positivt. Jeg har blitt kontaktet av pappas gamle venner, folk som har kjent meg nr jeg var liten, mennesker som er helt ukjente som vil vise omtanke og noen som vil komme med gode tips og rd. Noen deler egne erfaringer og noen gir meg et spark i rumpa. Alle har jeg satt uendelig stor pris p!

Pappa har enda ikke blitt funnet. Han er der ute et sted. Ingen vet hvor, hvorfor eller hvordan. P Onsdag begynner kameraene og rulle i Hamar (slik jeg har forsttt det). sted Norge skal filme til programmet sitt for prve lse saken. Jeg setter min lit til Elden og resten av ekspert-teamet for f svar fremover n. Jeg kjenner at vren nrmer seg, og at snen etter hvert vil smelte. Nr den har gjort det vil jeg dra tilbake og lete. For jeg skal finne Pappa! Men akkurat n m jeg bare ta tiden til hjelp og la rstidene jobbe for meg. Alt jeg kan prve p i mellomtiden er fokusere p skolen og familien slik at livet hvert fall ikke str stille i pvente av svar.

 



 

Perspektiv

Jeg fikk rett! De siste dagene har samtlige familiemedlemmer vrt gjennom omgangssyken. Virker som om februar er mneden vi fr det hvert eneste r. Jeg var heldig som hadde det som m vre tidenes letteste omgang, da jeg klarte vre p jobb bare timer fr det gikk gale. n gang kom maten i retur og s var det over. Hadde det ikke vrt for smittefare hadde jeg nok kunne gtt p jobb, hvertfall noen timer p fredagen. Anyways, sikkert urkjedelig info. Men slik er jo faktisk livet. 

Kan ikke skryte p meg noe hurrameghei-liv der det skjer noe spennende og interessant hver eneste dag. Livet er ganske s A4 igrunn. Og vet du hva? Jeg ELSKER det! Jeg har det trygt og godt. Og barna mine har det bra. Det er det aller aller viktigste for meg. bare sette pris p at de trives. Noe ganger kan jeg se p dem i de mest hverdagslige situasjoner som nr de sitter i baksetet av bilen og putler p med sitt, og tenke at jeg er lykkelig. Det gir meg s mye glede at barna har det bra, for det skal man aldri ta for gitt! Vi kan gi dem medisin nr de er syke, mat p bordet, ja til og med et variert kosthold. Vi er heldige som kan levere barna vre p skolen og i barnehagen hver dag, og samtidig ha ressurser og overskudd til ta dem med p aktiviteter etterp. Det er luksus! Vi har det s godt!  Det har ikke alle, det har ikke engang de fleste... vi er heldig! <3



 

 

 

Medaljens bakside?

N synker det sakte men sikkert inn. Tanken om at jeg mest sannsynlig ikke har en pappa lenger. Rart. Han har jo liksom alltid vrt der ute en plass. Jeg har i perioder av livet mitt pratet med han hver eneste dag. Andre perioder har det vrt stille, mneder av gangen. Men han har alltid vrt der. I live. 

Noen ganger har jeg tenkt at det nesten har vrt urettferdig at jeg har hatt en pappa. Ja, hvor sykt hres ikke det ut? Jeg vet. Men faktum er at pappa har vrt i s mange ulykker og har levd et utsatt liv i s mange r at jeg begynte forberede meg p det verste fra tidlig alder. Nr venner eller andre nre mistet sine fedre av kreft eller hjerteinfarkt, satt jeg igjen med en flelse av urettferdighet. Disse hadde hatt sine trygge gode fedre i tykt og tynt. Fedre som levde livet slik man "skal". Allikevel forsvant de, altfor tidlig. 

Jeg har alltid vrt en pappajente. Alltid forsvart min pappa slik som vi barn ofte gjr. Den kjrligheten vi har til vre foreldre er ubetinget. Samtidig har jeg alltid vrt realistisk til hva som kan skje nr man ikke kommer seg av den veien han valgte. Jeg fler mye sorg over ikke vite hva som har skjedd med pappa, og hovedteorien om at han ligger ute i skogen fles s feil. Det var ikke slik du skulle dra. Det stemmer liksom ikke. 

Jeg har opplevd mye. Jeg kunne nok skrevet litt av en bok om livet mitt, men mange kunne skrevet enda mer. Jeg har blitt kalt lvetann, fordi jeg er en fighter, men mange der ute har det verre enn meg og lever livet til det fulle. Jeg er ikke spesiell. Jeg har mitt liv, og du har ditt. Du har opplevd, jeg har opplevd. Vi er unik, akkurat som alle andre ❤ 

Medaljen p bildet fikk jeg av jobben. Jeg vil dedikere den til alle dere der ute! For vi er alle fightere, p hver vr mte, fordi vi lever! 



 

 

Uflaks

Jeg tenker ofte at jeg har mer uflaks enn andre mennesker. Det stemmer helt sikkert ikke, men iblant fles det som om man ikke fr noe pause mellom slagene. Jeg startet 2017 som alle andre, med et hp om at dette ret bare skulle seile knirkefritt avgrde. Slik ble det jo selvflgelig ikke...

N nr jeg endelig har kavet meg opp igjen p bena, og kommet i gang med praksis s skjer det igjen. Junior fr spysyken dag 2. Herlig! Jeg kan egentlig bare legge meg ned vente p at jeg ligger med hodet i btta jeg ogs, for er det noe som er sikkert s er det at jeg fr elendigheten. Har aldri sluppet unna fr nr ungene har hatt det hvertfall. 

Det er bagateller i forhold til alt annet som har skjedd, men det fles forsatt litt urettferdig. Gi meg n mnd der livet er en dans p roser da! Bare n! 

Det positive oppi det hele er at jeg fr masse Odin-kos, og det er noe av det beste som finnes ❤

 




 

Tiden str stille

N fles alt s uvirkelig. Tiden str liksom stille. Jeg er helt tom. Jeg kjenner ingenting. Jeg fr drlig samvittighet fordi de flelsene som er logisk fle i en slik situasjon ikke er der akkurat n. Jeg er s langt borte. Han er s langt borte. Hvor n enn han er...



Jeg vet ikke hva mer jeg kan gjre til eller fra. Prver distansere meg fra det hele, men ender opp med enda mer drlig samvittighet. Slik jeg har forsttt det vil folk fortsatt dra ut lete etter pappa. Det er helt utrolig hvordan dere har omfavnet denne saken og gjort den til deres egen. For min skyld. For familien sin skyld. Engler ❤

 

Mine tanker heller mot vren. Om han ikke er funnet til snen forsvinner, s drar jeg bort dit og leter igjen. Svarene kommer, det er jeg sikker p! Takk til alle som skriver, som deltar og som gjr verden til en bedre plass vre ❤

 

Frisk luft og svnlse netter

I gr kveld kom Dina til oss. Rolig dame med en kosedyrfetisj. Hun ble levert med 3 bamser og masse digg snacks. Piece of cake, tenkte jeg. Mjaa... s viser det seg at hun er redd for vind. Fint det. Vi bor jo ikke utsatt til med takstein som slr og trehus som knirker. Jeg sovnet med halve kroppen utenfor sengen og n hnd p hunden. 

Hun er heller ikke s glad i brkete barn. Det passer fint siden vi har TO! I skrivende stund kom det en kasse med leker flyvende ned trappen, til begeistring for bde sovende pappa, nervs hund og hyggelige naboer under oss. God morgen liksom! 😂

Det som er positivt er at minstemann sov hele natten for frste gang p sikkert ett r. Bare dumt det var den samme natten som hunden IKKE fikk sove. Livet ass ❤

 

Fint ha noe annet tenke p! 😊



 

 

En bedre dag

Etter mye tips fra dere, bestemte jeg meg for si ja til at saken blir tatt med p sted Norge. Jeg tenker det kan vre med p gi oss noen srt etterlengtede svar etter hvert. Det er for meg helt uforstelig at folk bare kan forsvinne i skogen p den mten. Spesielt pappa som var s sterk i kroppen. Det gir liksom ingen mening. 

Jeg har en bedre dag i dag. Det er slik jeg merker i det sekundet jeg vkner. I natt drmte jeg ikke om det. Det var forfriskende vkne uten masse flelser som svirrer rundt. 

I skrivende stund sitter minstemann og spiller lille larven aldrimett p ipaden, samtidig som han ser p pappa gris p tv og spiser en banan. Multitasking p hyt plan med andre ord. Blir gy se reaksjonen hans nr vi fr levert en hund p dren i kveld. Ser frem til helg med gjengen min ❤



Bilde fra en tur til sentrum med guttene i sommer 😍

 

Mediesirkus

I dag var den klarsynte i skogen lette i omrdet han mener det er aktuelt at pappa ligger i. Selv om jeg er skeptisk, hadde jeg en flelse p at vi ville f svar i dag. Den gang ei. Mer sprsml.
Jeg har ogs ftt henvendelse av politiet om vi nsker at saken skal komme p sted Norge p tv 2. Jeg har aldri sett programmet, og vet ikke helt hva jeg fler om dette. Kan det hjelpe? Kan det skade?
Jeg nsker ikke at denne forsvinningssaken skal bli et mediesirkus, men samtidig tenker jeg at jo flere som vet om at pappa er savnet, jo strre sjanse er det for finne han.

Hvordan fremstiller et tv-program en mann som har vrt alt annet enn en mnsterborger, men som likevel har bidratt til s mye godt i livet sitt. Hvor vil fokuset bli rettet? Jeg kunne skrevet bok om pappas komplekse liv. Det er ikke for alle og en hvermann forst livet til en som har kjempet s hardt for f det til, men som ikke klarte n helt opp.

Jeg skulle nsker jeg var 5 r igjen og slapp ta slike avgjrelser. Det er ikke helt enkelt svare p slike viktige sprsml som jeg har ftt de siste ukene. ta avgjrelser som gir konsekvenser for andre enn meg selv. Det fr ringvirkninger enten jeg vil det eller ikke. Hva ville pappa nsket? Vil han bli funnet? Vil han at vi skal slutte lete? Vil han at vi skal holde motet oppe og fortsette? Kjempe med alt vi har? Jeg vet ikke. Muligens kommer jeg aldri til vite det heller.

 



 

Dager som denne

Hver natt drmmer jeg at de finner han. Noen ganger i live, noen ganger ikke...
Jeg vkner alts med en ny flelse hver dag, som legger grunnlaget for hvordan resten av dagen blir. Noen ganger klarer jeg glemme, helt. Bare leve i nuet. Andre ganger tar tankene meg.
Jeg merker spesielt at det er vanskelig konsentrere seg p skolen. Jeg fr kanskje med meg 30% av det som blir sagt. Kanskje.

Selv de dagene jeg kommer meg p trening, og skole, s vkner jeg uten energi. Det er tomt. Batteriene m lades. Problemet er bare at jeg ikke helt vet hvordan. holde seg i aktivitet sier dem. ha andre ting tenke p sier dem. Ja, de dagene dette er mulig, s fungerer det fint. De andre dagene, slik som i dag, er det nok bare vre. Kjenne p flelsene og akseptere at man er sliten.

Helgen er fullstappet. Litt planlagt og litt som bare ble slik. Vi skal blant annet passe en hund. Du er gal, sier dem. Skal du ha ENDA mer opp det du allerede har? Dyr er terapi, enkelt og greit. For meg som er oppvokst p grd, gir det meg en indre ro ha dyr rundt seg. Samtidig blir det gy for guttene ha en firbent kompis leke med. Vinn-vinn!   

Grden ja. Grden som jeg og pappa bodde p og restaurerte da jeg endelig fikk flytte til ham. Grden som ga meg s mange minner p godt og vondt. Der jeg vokste opp og der jeg mtte lre meg gi slipp. Der drmmer ble bygget, og drmmer ble knust. Det var en fin tid, selv om jeg helst skulle sett at kapittelet ikke endte som det gjorde.
Jeg vil uansett fokusere p det positivet den delen av livet mitt gav meg. Takk Pappa <3

 



 

Mer mellom himmel og jord

 

Det sies at det er mer mellom himmel og jord enn det vi forstr. At det finnes ting som ikke kan forklares, men som bare er slik. I Sket etter pappa har vi kontaktet en klarsynt som ved hjelp av fornemmelser skal kunne peke ut i hvilket omrde pappa ligger. Han har allerede fortalt meg at pappa ligger der ute, og at han har fryst i hjel. Han har ganske detaljert forklart hvordan omgivelsene rundt ham ser ut. Han har ogs fortalt meg hva pappa tenkte og hvilke flelser han hadde. Han har vrt med finne flere savnede fr, i omrder hvor politi og letemannskaper ikke har tenkt at det er logisk at personene skulle vre.

 

Jeg kan vel egentlig kalle meg en skeptiker. Samtidig s merker jeg at jo mer hpet forsvinner p funn p den vanlige mten, jo mer tenker jeg at dette er veien g. Tenk om! Hadde han funnet pappa der ute, p en plass ingen andre ville trodd han var, ja da hadde jeg virkelig ftt en vanskelig jobb med forklare hvorfor og hvordan.

 

Jeg hper han tar feil. Jeg hper at pappa ikke ligger der slik han sier, og ikke flte det han sa. Jeg hper pappa sitter under er palmetre med en god drink i hnden og lever livets glade dager...
Det er p tide komme hjem n, Pappa <3

 



 

 

 

23.01.2017

Det har vrt en opplftende dag i dag. Jeg fullfrte hele lpet jeg hadde satt meg bde med levering i barnehage, trening og skole. Jeg merker jo at folk som vet om situasjonen min ikke helt vet hvordan de skal forholde seg til meg, og det er helt greit. Jeg vet jo ikke det selv engang. Men slik som det ser ut n s gr prosjekt tilbake-til-hverdagen ganske greit. Jeg kjente p klumpen i magen da jeg sto p tredemllen og musikken i retelefonene mine ble byttet ut med ringelyd. En kjapp titt p telefonen min gir meg enda et lite stikk. Politiet Hamar. 

De hadde ingenting nytt meddele denne gangen heller, men lurte p hvordan det blir med videre sk osv. Jeg har de siste ukene hatt mye kontakt med politiet der nede, og m si jeg fler meg riktig s godt ivaretatt av Hamar politidistrikt. Jeg har ftt beskjed om at jeg kan ringe ansvarshavende nr som helst p dgnet og jeg har ftt svar p alle sprsml jeg har hatt rimelig kjapt. S skryt til dem! 
Skolen var bra. Gy med nytt semester og nytt pensum. Det skal bli nok henge fingrene i fremover. 



 

 

Tilbake til livet

I morgen har Pappa vrt savnet i 1 mned. Lille julaften forsvant han til skogs, og ingen har siden sett han. Nr 3600 mennesker har delt bildet av pappa p facebook, men ingen har sett han. Samtidig har sksgrupper med frivillige letet i store omrder rundt der han sist ble sett uten noe funn. Jeg skjnner ikke hvordan man bare kan forsvinne fra jordens overflate p den mten. Det jeg var mest redd for da jeg selv dro ned dit for lete var at jeg aldri kom til f noen svar. Man vipper hele tiden mellom hp og fortvilelse.

Jeg har ikke lyst gi opp, men samtidig har man lyst sette strek for min egen skyld slik at jeg kan begynne jobbe meg tilbake mot det normale igjen. Mest av alt er jeg sliten. Ikke fysisk, men psykisk. I morgen skal jeg ta frste steget tilbake til livet jeg hadde fr alt dette skjedde. Jeg skal bearbeide tankene og prve fokusere p det hverdagen min krever. Frst av alt barna og min kjre, men ogs skole og andre forpliktelser jeg har i livet. Hvor lang tid det tar til jeg er 100% tilbake, vet jeg ikke. Skene vil fortsette sporadisk, og jeg vil fortsatt sitte med klump i magen nr de er der ute, men jeg trenger f litt avstand fra tankekjret. Jeg har troen p at Pappa vil dukke opp en dag, og jeg tror at selv om jeg vil f svar den dagen s vil det ogs bli den dagen der jeg m begynne jobbe med sorgprosessen. Jeg har ikke mistet noen veldig nre fr, s hvordan jeg takler det, aner jeg faktisk ikke. Det fr jeg ta nr den tid kommer eventuelt. Det fles s rart skrive om dette nr ingenting er sikkert. Det er bare hodet som har bestemt seg. Forbereder seg p det verste.



 

En annen virkelighet

Det fles som to forskjellige liv, to forskjellige verdener eller til og med to forskjellige univers. Det er liksom mitt liv i Bergen, og s har man alt det som foregr i Hamar. Jeg klarer ikke beskrive hvor uvirkelig det fles alt det som hender i skogene st for Lten, mens jeg har min hverdag her hjemme. Tankene fyker ofte avgrde til det som skjer der borte. Er dette dagen de finner han? Sliter de seg helt ut n? Er de lei av lete under slike vanskelige forhold? For det skal vre klinkende klart at jeg ikke forventer at noen som helst skal orke lete i all evighet. Jeg nsker svar, men ikke om folk sliter seg helt ut p det.

Bde jeg og min samboer er enige om at oppi alt det vonde, s har det kommet noe godt ut av situasjonen vi er i. Og det er det at vi har virkelig ftt troen p menneskeheten. For oss var det helt utenkelig at noen skulle stille opp slik de har gjort for oss.  Vi prater daglig om hvor takknemlig vi er og hvor glad vi er for at det finnes slike snille mennesker der ute.

Fremdeles synker det ikke helt inn at det er MIN pappa de leter etter der ute. Jeg skyver de tankene bort og erstatter de med at det er en savnet person de leter etter. Dette tror jeg er en overlevelsesstrategi fra min side. Fr jeg fr svar har jeg heller ikke s lyst til fle, rett og slett fordi jeg ikke helt vet hva jeg skal fle. Vi vet jo ingenting sikkert. Jo mer jeg tenker p mulige teorier, jo mer usikker blir jeg p det hele.

Jeg prver fokusere p skole, men merker fort at tankene vandrer nr jeg skal konsentrere meg. Bilder i hodet. Jeg har samtaler med meg selv der jeg vekselvis kjefter p og trster pappa. S hanker jeg meg inn igjen og prver fokusere. Slik er dagene n...

 


 

 

Den frste drmmen

I natt drmte jeg for frste gang at vi fant pappa i live. Da jeg vknet var pulsen hy og jeg hadde flelsene utenp kroppen. Jeg har klart undertrykke disse flelsene i lang tid  og p n mte var det godt kjenne p noe annet enn jeg har gjort til n. vkne til den samme hverdagen uten svar som jeg for noen timer siden hadde lagt meg til, var litt vondt. Hva har skjedd med deg Pappa?? Jeg hper s inderlig at han har det bra uansett hvor du er. 

Jeg lurer p nr knekken kommer. For den m jo komme en gang, ikke sant? Alle disse flelsene man bare presser tilbake vil jo en dag komme med full styrke og gi meg juling. Jeg vet ikke hva jeg skal forberede meg p, s jeg tar bare n dag om gangen. Time for time. Jeg har latt vre og ta kontakt med kriseteam s langt, for jeg fler jeg har kontroll, men jeg har selvinnsikt nok til skjnne at jeg ikke klarer det alene nr svarene kommer. God jeg har spass god sttte rundt meg som jeg har. 

 


 

De sm tingene

S mange flelser gr gjennom kroppen i disse dager. Det som driver meg fremover n er folkene som er der ute og leter. Det gr ikke et sekund av dagen der jeg ikke tenker p de som gr og trasker i skogen for finne min pappa. Jeg sover drlig fordi jeg hele tiden kommer p steder p kartet jeg burde sjekket, eller at det er noen jeg burde prate med eller takke. Jeg er hele tiden redd for g glipp av en viktig beskjed eller et tips s hjernen jobber overtid.

Heldigvis har jeg en liten gledesspreder hjemme som fr mamma sine tanker over p noe annet flere ganger for dagen. Jeg tok meg god tid i dag da vi gikk til barnehagen. Det er en ganske lang busstur, og jeg bestemte meg for vie min fulle oppmerksomhet til smen i dag tidlig. Telefonen ble plassert i lommen, og der skulle den f vre til Odin var levert i trygge armer i barnehagen. Vi tok med oss brd og stoppet opp for mate gakk-gakk`ene p veien. Kvalitetstid. se gleden i snnen min sitt ansikt bare fordi han fr mammas fulle oppmerksomhet gir en ubeskrivelig god flelse. Snnene mine er mine aller beste venner. De fr meg alltid i godt humr. Jeg er heldig som har slike engler i livet mitt.

I disse vonde tider er det viktig sette pris p de sm tingene som egentlig, sett i perspektiv, betyr s ufattelig mye. Nr jeg tenker tilbake p de gode minnene jeg har med pappa s er det nettopp disse sm tingene jeg husker best. Han var flink til gi meg oppmerksomhet, lre meg nye ting, ja rett og slett bare ta meg med p ting. Vi spikket i tre, syklet p tur, gikk for mate sauene sammen og pratet om alt mellom himmel og jord. Smting, som n som han er borte skinner igjennom som de aller beste minnene vi har sammen. Jeg husker ingen turer i fornyelsesparker, eller at jeg fikk alle lekene jeg pekte p. Jeg husker ikke sydenturer eller ekstravagante ting. Jeg husker tiden. Tiden han brukte p sin datter. Hpet for at vi fremdeles kan lage flere minner sammen er der fremdeles, men mageflelsen forteller meg noe annet. Ta vare p dine kjre og nre. Bruk tid p dem, si at du er glad i dem, for det er det de vil huske!

Kjrlighet staves slik: T-I-D

 



sovne p mamma sitt fang nr vi venter p bussen <3

Jeg ser dere

I dag er det 25 dager siden pappa sist ble sett. 25 eviglange dager. For hver dag som gr minsker hpet p at pappa skal dukke opp i live. Teoriene om hva som kan ha skjedd er mange, og sprsmlene enda flere. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten englene som jobber dgnet rundt for at jeg skal f svarene jeg sker. Jeg hadde min siste samtale med disse menneskene for bare 15 minutter siden. Klokken er n snart halv ett p natten. De sitter og tegner p kart og planlegger skene som skal gjres i morgen. Dette gjr de fordi de vil hjelpe. Fordi de er gode mennesker som bryr seg om andre. Det er inspirerende. Selv om jeg er midt oppi en tff situasjon tenker jeg mer p hvordan andre mennesker rundt meg har det, enn jeg noen gang har gjort fr. Jeg vil at alle skal ha det bra p en mer ekte mte enn fr. Det er lett tenke at man er omsorgsfull fordi man spr hvordan har du det? og s egentlig ikke tenke over svaret man fr, fordi det er en helt vanlig ting sprre om. Men om man lytter, snn p ordentlig, s kan man faktisk gjre en positiv forskjell i en persons liv.

 

Jeg har ikke tenkt synes synd i meg selv for den situasjonen jeg er i, men heller tenke at jeg er heldig som fr oppleve en godhet som er helt unik. En omsorg som blir gitt meg ubetinget, fordi jeg er et medmenneske i et samfunn der man tar vare p hverandre. Nr jeg takker folk for at de stiller opp for meg i denne vonde tiden fr jeg alltid som svar det skulle bare mangle, alle ville gjort det samme. Men det stemmer ikke. Alle ville ikke gjort det samme. Dere som stiller opp gjr en enorm forskjell. Dere gr foran som eksempler p en utopi. Hver og en av dere er unik, og dere fortjener bli sett for det dere gjr. Jeg ser dere.


 

Noe godt i alt det vonde

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, eller hva jeg skal si. Jeg er helt mlls over hvor mange fantastiske mennesker det finnes der ute. S mye medmenneskelighet, nestekjrlighet og godhet jeg har opplevd de siste dagene kan bringe lys i selv den mrkeste tid. I dag har jeg kjent p glede. Ordentlig glede fordi det er mennesker der ute som har sltt ring om meg og min familie. Jeg fler meg trygg, beskyttet og tatt vare p i en forferdelig tid og det er p grunn av alle dere der ute. Dere som hjelper, sttter, sender gode ord, blomster, stiller opp og ikke minst bryr seg! Jeg skylder dere alt!
 

Selv om pappa kanskje ikke har vrt en mnsterborger s er han et menneske med en uerstattelig verdi. For meg, for familien og for hans venner og bekjente som vet at han har et hjerte av gull. Han er en mann som fr til akkurat det han vil. En mann med drivkraft og pgangsmot. Han vernet om familien og det han var aller aller flinkest til var vre med barna sine. Det er trist at livet skulle jobbe slik imot pappa. Han fortjener bedre kort enn det han fikk utlevert. Jeg vet enda ikke om jeg kan skrive om pappa i fortid eller ntid. Jeg tar meg selv hele tiden i sette punktum i hodet, bare for ha noe fast forholde meg til. Men det er enda hp. Og om vi skulle finne han n i et av disse siste skene, i skogen, s hper jeg at han har funnet fred. Jeg elsker deg pappa!

 



 

vre sterk

De sier jeg er sterk. Sterk som leter, sterk som smiler, sterk som ikke knekker sammen, sterk som klarer st oppreist i disse dager ?

Sannheten er at jeg ikke er s sterk som det kanskje virker som. Jeg kjenner hele tiden p kroppen at knekken kommer. Jeg m bare presse meg selv gjennom n dag til. n dag om gangen. Holde meg i aktivitet. Vre opptatt med noe. Tenke at det finne pappa er jobben min akkurat n. Prve holde flelsene i sjakk og jobbe mot mlet. Jeg skulle nske mlet var f pappa hjem i live, men det mer realistiske mlet er f svar p hva som har skjedd, eller kanskje ikke det engang. Bare finne han.

I dag klarte jeg ikke komme meg p skolen slik planen var i utgangspunktet. Det er fremdeles for mye gjre, og for mange mennesker som skal ha svar. For mange telefoner ta og for mange flelser holde i tylene. Selv om jeg gjr alt dette s fler jeg meg unyttig nr jeg sitter p en annen kant av landet enn der hvor pappa mest sannsynlig er. Jeg fler hele tiden jeg burde vrt der.

Samtidig kan det distansere seg litt vre sunt for meg. Nr jeg var i Hamar var jeg besatt av saken. Fra det sekundet jeg sto opp til langt p natt helt til ynene ikke klarte holde seg oppe lenger var jeg p telefonen, i skogen eller ute hang opp flyers. Jeg er s evig takknemlig for alle som har bidratt til hjelpe meg og vet ikke hvordan jeg skal f takket alle ordentlig. Selv om vi ikke har gjort noen funn s betyr hjelpen at vi er ett skritt nrmere finne han. f svar.
 

Nr jeg har ftt et nytt overskudd vil jeg ta kontakt med dere som har vrt med og takke p skikkelig vis. <3

 



 

Ubeskrivelig

 

 

Jeg str midt i den vinterkledde skogen og lukker ynene. Jeg tar inn luktene, lydene og kjenner p flelsen av en ro. I det fjerne hrer jeg resten av letemannskapet som jeg har kommet bort fra. Det gjr ingenting, jeg trenger vre alene litt n. Jeg pner ynene og speider ut i terrenget. Det er s uendelig mange plasser du kan vre. Jeg begynner stille sprsml som jeg mest sannsynlig aldri vil f svar p. Har du gtt denne veien? Var du redd? Hvor var du p vei? Hva tenkte du p?

 

Bilder kommer opp i hodet. Bilder jeg helst ikke vil se. Kroppen stivner. Jeg dytter bildene bort og fortsetter g innover i skogen. Jeg ser noen store stener i en klynge, og jeg holder pusten. Er det her du er? Har du lagt deg her for f fred?

Ingenting?.

Jeg kjenner hjertet dunke hardt i brystet mitt. Hvor skal jeg finne svarene jeg leter etter? Hva skjedde den dagen du forsvant fra oss? Jeg snur meg rundt og kjenner trene presse p. Har dette vakre landskapet tatt deg bort fra oss? Ingenting gir mening. Du var en sterk mann. Det skulle jo ikke vre noe problem for deg komme deg ut fra denne skogen, skulle det?  Frysninger.

Jeg m finne de andre igjen. Jeg beveger meg i den retningen jeg tenker jeg treffer min samboer som ogs er her ute for lete etter pappaen min. Det er en helt ubeskrivelig flelse g rundt i en skog lete etter mannen som i mange r var min nrmeste og aller beste venn. Han som lrte meg fiske, og tok meg med p skytebanen og som sa opp igjen nr jeg gikk med nesen frst i grusen. Han som kjpte min frste hest til meg og som kalte meg sin lille yesten. Han ligger kanskje her n. Kanskje jeg har gtt rett forbi han i dag?

Jeg vet jeg ikke er den frste som har en savnet mamma, pappa, bror eller sster. Jeg vet n hvordan dere har det. Hvordan det fles ikke vite. Hvordan det fles tenke det verste, men aldri vre helt sikker. Flelsen av frykt for ha mistet. Jeg er livredd for at jeg aldri fr snakke med deg igjen Pappa. Jeg er ikke klar?



 

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller frste innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget fr.

Trenger du litt starthjelp finner du vre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vr engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
nsker du gjre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjr det lettere finne innlegg om akkurat det temaet du sker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vrt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkr for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

N som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vr dog oppmerksom p at det alltid m vre minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Nr du skal logge inn neste gang kan du gjre det fra vr forside p http://blogg.no/.

 

Vi hper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkr | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet Oktober 2017 August 2017 Juni 2017
hits